To Kill a Mockingbird kjedet meg. Kanskje jeg leste den på feil tidspunkt. Donna Tartts The Goldfinch gav jeg over firehundre sjanser før jeg bladde om for siste gang. Blæh.

Det er derimot lenge siden jeg har lest en bok som har fått meg til å tenke så mye. Ikke sånne store, fine tanker. Mer fragmenter av et eller annet som i det minste er nytt. Jeg er ikke en person som er flink til å tolke. Jeg fokuserer heller på å kose meg og la røde gardiner være røde gardiner. Uansett. Denne boka var fin. Fin, liksom. Jeg klarer kanskje ikke tolke, men jeg klarer i alle fall (til en viss grad) å sette pris på det vakre. Halvveis inn i boka innser jeg at jeg aldri har sett på Marie-Laure som blind, når jeg leser hennes synsvinkel. Det syns jeg var fint. Å være blind betyr tross alt ikke at man ikke kan se. Forresten liker jeg vanligvis ikke bøker som hopper mellom tider og personer, men jeg likte denne. Og vanligvis vil jeg ha mer etter høydepunktet, men avslutningen ble litt for lang for meg. Når filmen kommer (for det gjør den sikkert), kan den godt ende annerledes også.

Kort fortalt: Hitler, radioer, lydighet, nåde, familieforhold, skildringer, Frankrike, diamanter og sist, men ikke minst; alt lyset vi ikke ser. 

(Ja, etter å ha lest hele boka, måtte jeg googe betydningen av bokas tittel. Der har du meg. Skikkelig litteraturkritiker.)