All the Light We Cannot See

bøker

Startet på boka i romjula. Ferdig nå. Endelig. Det er den første Pulitzerprisvinnende boka jeg har klart å fullføre, men unntak av The Road, men den teller ikke. Både fordi det er den kjipeste boka noensinne og fordi den var påvunget meg. Og ja, du kan si at det er derfor jeg synes det er det kjipeste boka noensinne, men det er ikke det. Les den, og se selv. Eller nei, ikke gjør det.

To Kill a Mockingbird kjedet meg. Kanskje jeg leste den på feil tidspunkt. Donna Tartts The Goldfinch gav jeg over firehundre sjanser før jeg bladde om for siste gang. Blæh.

At All the Light We Cannot See har vunnet pulitzerprisen og at jeg har lest den, sier en del med om den, enn om meg. Eller noe. Jeg vet ingenting om emnet, men ut fra erfaringene med tidligere bøker som har blitt tildelt nevnte pris (personifisering, knall), betyr det bare at boken er noe langdryg og sliter med å komme til poenget. Det stemte jo forsåvidt.

Det er derimot lenge siden jeg har lest en bok som har fått meg til å tenke så mye. Ikke sånne store, fine tanker. Mer fragmenter av et eller annet som i det minste er nytt. Jeg er ikke en person som er flink til å tolke. Jeg fokuserer heller på å kose meg og la røde gardiner være røde gardiner. Uansett. Denne boka var fin. Fin, liksom. Jeg klarer kanskje ikke tolke, men jeg klarer i alle fall (til en viss grad) å sette pris på det vakre. Halvveis inn i boka innser jeg at jeg aldri har sett på Marie-Laure som blind, når jeg leser hennes synsvinkel. Det syns jeg var fint. Å være blind betyr tross alt ikke at man ikke kan se. Forresten liker jeg vanligvis ikke bøker som hopper mellom tider og personer, men jeg likte denne. Og vanligvis vil jeg ha mer etter høydepunktet, men avslutningen ble litt for lang for meg. Når filmen kommer (for det gjør den sikkert), kan den godt ende annerledes også.

Kort fortalt: Hitler, radioer, lydighet, nåde, familieforhold, skildringer, Frankrike, diamanter og sist, men ikke minst; alt lyset vi ikke ser. 

(Ja, etter å ha lest hele boka, måtte jeg googe betydningen av bokas tittel. Der har du meg. Skikkelig litteraturkritiker.)

Let's blog about that

random
Jeg er usikker på om dette er en god idé. Vel, nei. Faktum er at det er en dårlig idé. Særlig fordi jeg, etter å ha jobbet som lærer i et halvt år, ikke bare har minimalt med erfaring. Jeg har også mistet evnen til å skrive ordentlig, noe som er mye lettere når man skriver oppgaver konstant.

La meg i alle fall prøve. Ikke spark meg når jeg ligger nede. Veien blir til mens man går. Etc.

You know.